PĂ„ et lite Ăžysamfunn som Hvaler kjenner alle hverandre â og har gjort det i generasjoner. SpĂžrsmĂ„let er om folk giftet seg med folk de var i slekt med, og om dette ble mer eller mindre vanlig over tid.
For Ă„ finne ut av det har vi gĂ„tt gjennom stamtreet for alle 5 409 personer der vi kjenner bĂ„de far og mor. For hvert enkelt menneske har vi sporet oppover i slektslinjen â opp til seks generasjoner tilbake â og sjekket om farens og morens slektstre mĂžtes i en felles forfar eller formor. Hvis de gjĂžr det, var foreldrene i slekt med hverandre.
Jo nÊrmere slektskap, jo hÞyere tall fÄr barnet. Vi kaller dette tallet F: en enkel mÄlestokk for hvor mye av arvestoffet foreldrene delte fÞr de fikk barn.
For hvert 25-Ă„rs-tidsrom har vi telt opp hvor stor andel av barna som hadde foreldre som var i slekt med hverandre. Alle med F hĂžyere enn null teller med â ogsĂ„ de med veldig fjerne felles forfedre.
| Periode | Antall barn | Foreldre i slekt | Andel |
|---|---|---|---|
| 1750â1774 | 732 | 0 | 0,0 % â |
| 1775â1799 | 711 | 37 | 5,2 % |
| 1800â1824 | 781 | 90 | 11,5 % |
| 1825â1849 | 1 150 | 261 | 22,7 % |
| 1850â1874 | 1 932 | 515 | 26,7 % |
| 1875â1899 | 103 | 32 | 31,1 % |
â Datamangel for 1750-perioden â se forklaring over. Selv nĂ„r foreldre er i slekt, er det langt de fleste barna som ikke er det: snittet er hĂžyst ett av fire.
Det viktigste funnet er Þkningen fra 22,7 % til 26,7 % mellom 1825 og 1875. Det hÞres kanskje ikke dramatisk ut, men det betyr at nesten hvert fjerde barn pÄ Hvaler pÄ slutten av 1800-tallet hadde foreldre som pÄ ett eller annet vis var beslektede. Til sammenligning: i byene var dette langt sjeldnere fordi det var mange flere Ä velge blant.
Av de 935 personene med foreldre i slekt: hva slags slektskap var det egentlig?
| Slektskapsgrad | Antall | Andel |
|---|---|---|
| HalvsĂžsken eller onkel/niese | 24 | 2,6 % |
| 1. fetter og kusine | 155 | 16,6 % |
| 2. fetter og kusine | 74 | 7,9 % |
| Fjern felles forfar (trolig ukjent for partene) | 682 | 72,9 % |
Tre av fire er fjerne slektskapsforhold â felles oldefar eller tippoldefar som ingen av ektefellene visste om. Det er en naturlig konsekvens av Ă„ leve pĂ„ en liten Ăžy i generasjon etter generasjon: alle stammer til slutt fra de samme fĂ„ familiene.
155 barn hadde foreldre som var 1. fettere og kusiner â det vil si at besteforeldrene pĂ„ begge sider var sĂžsken. Dette var ikke uvanlig pĂ„ 1800-tallets landsbygd i Europa; man mĂ„tte sĂžke kirken om dispensasjon, men det ble som regel innvilget. 24 barn hadde enda nĂŠrmere slektskap mellom foreldrene â pĂ„ halvsĂžsken- eller onkel/niese-nivĂ„.
Noen familier dukker opp igjen og igjen i analysen â der alle barna har foreldre i nĂŠr slekt med hverandre.
Ti barn ble fĂždt mellom 1792 og 1814 â og alle hadde foreldre som var 1. fettere og kusiner gjennom felles oldefar GĂžde Pedersen Udgaard. GĂ„rden Udgaard (GNr 22) pĂ„ KirkeĂžy var deres felles hjem. Grunneier og husmann var fra samme ĂŠtt, og ekteskapet mellom Arne og Mari er et tydelig eksempel pĂ„ at familiene pĂ„ de store gĂ„rdene gradvis smeltet sammen.
Seks barn ble fĂždt mellom 1793 og 1818. Alle hadde foreldre som trolig var onkel og niese â med Eli Larsdatter SannĂže som felles forfar i tre ledd. Ărdal (GNr 22) er en stor gĂ„rd pĂ„ KirkeĂžy der mange familier bodde tett pĂ„ hverandre over generasjoner.
Foreldrene Anders BÞrresen og Oliane Marie Andersdatter var slÊktninger pÄ onkel/niese-nivÄ gjennom felles forfar Anne Cathrine Andersdatter. Bernhard fÄr den hÞyeste beregnet slÊktskapsgraden (F = 0,22) av alle enkeltpersoner i hele perioden.
I ekteskapsgeografianalysen sĂ„ vi at folk pĂ„ Hvaler giftet seg stadig mer lokalt over tid â med naboer og Ăžybuer fremfor folk fra fastlandet. Slektskapsanalysen her bekrefter det samme fra en annen vinkel: nĂ„r du bare gifter deg med folk fra din egen Ăžy, over mange generasjoner, vil familietrĂŠrne uunngĂ„elig begynne Ă„ mĂžtes.
â Datamangel for 1750-perioden.
De to analysene er uavhengige mÄl pÄ den samme underliggende prosessen: et lite Þysamfunn som lukket seg mer og mer om seg selv utover 1800-tallet.
Det er viktig Ă„ understreke at dette ikke var noe folk skjemtes over pĂ„ 1800-tallets landsbygd. Ă gifte seg med en fetter eller kusine var akseptert, og kirken innvilget dispensasjon uten stĂžrre vanskeligheter. Mye av mĂžnsteret skyldes rett og slett at Ăžyen var liten: nĂ„r det er hundre mulige ektefeller Ă„ velge mellom, og alle stammer fra de samme tolvâfemten grunnleggende familiene, er det nĂŠrmest uunngĂ„elig at noen slektlinjer mĂžtes.